Ikke ønsket, eller naturlig adferd? 
En ny valp eller hund i huset vet enda ikke hvilke rutiner og regler som lønner seg, hvilken måte er den enkleste og mest effektive å lære den det?

En hund er veldig sjelden bevisst på om den gjør noe «feil», mest trolig følger den sine naturlige, eller fremavlet, instinkter. Som for eksempel bite, bjeffe, markere, hoppe, utforske eller stjele mat. Vi kan altså ikke kreve – i vår for hundens ganske så unaturlige menneskeverden – at hunden instinktivt skal vite hva som ønskes av hen. Like lite som vi kan kreve at våre barn instinktivt skal oppføre seg som voksne.

Det er vårt ansvar å, på en positiv og motiverende måte, trene dem på det de behøver å lære for å kunne oppføre seg på en ønsket måte i alle situasjoner.

Straff eller belønning?

Bruk av straff leder bevist til økt stress, både hos hund og fører. Vi vet at straff fungerer, men vi vet også at positiv forsterkning fungerer bedre!

Et problem som stadig forekommer er at vi bare gir hunden oppmerksomhet når den gjør noe vi ikke ønsker, og ofrer den ikke en tanke når den faktisk gjør som vi vil.

En god hundetrener er alltid observant på sine hunder, til alle tider, ikke bare på treningsbanen. På den måten er treneren alltid klar til å forebygge uønsket adferd og forsterke ønsket atferd.

Et eksempel er når hunden ligger rolig i sengen sin, og du sitter foran datamaskinen. Så hører hunden plutselig at det kommer noen i trappeoppgangen, og stormer bjeffende mot døren. Da våkner du endelig til og skriker "Nei!" "Hysj!" "Fy!", og tror at du med dette lærer hunden at den skal slutte å bjeffe. Hunden derimot, har lært seg:

1) hen får masse oppmerksomhet når hen bjeffer
2) du blir kjemperedd når du hører noen der ute i trappeoppgangen
3) sammen kan dere bjeffe vekk det skumle der ute

Neste gang hunden hører den minste lyd er hen mer en klar for å hjelpe til, og bjeffer enda mer …

Om du istedenfor er mer observant på hunden og forsterker hen fordi hen er stille, selv om hen hører noen i trappeoppgangen, får du snart en hund som ligger rolig i sengen sin uansett hva som skjer der ute.

Med økt bevishet kan vi enkelt forsterke den ønskede adferden og minske den uønskede.

Det er enda mer effektivt om du lager små oppgaver av de situasjonene hvor hunden oppfører seg på en måte du ikke ønsker, enn å prøve å redde situasjonen når det kanskje allerede er for seint.

Ikke si «Nei!» – si «Ja!»

Hunden er en opportunist som raskt forstår hvilken atferd som lønner seg – ikke fordi hen vet at det er feil, men fordi det er akkurat den atferden som gir uttelling i form av noe hen vil ha. For eksempel:

• Oppmerksomhet – et «Nei!» er også oppmerksomhet.

• Lek –  når du løper etter hunden rundt hele huset for å få tilbake den stjålne skoen er det en fantastisk lek

• Mat – det en finner, det spiser en.

Det er i for min del enklere, mer logisk og fremfor alt mye hyggeligere å be hunden om en ønsket adferd og belønne den – heller enn å prøve å straffe bort all atferd du ikke ønsker.

Jeg mener at i planert trening er det aldri nødvendig å bruke straff. Å heller be om en alternativ ønsket adferd fjerner alle eventuelle behov for straff, mas og korrigering.

Eller som den verdensberømte treneren Gary Wilkes sier: «Du setter deg ikke inn i en taxi og gir sjåføren beskjed om alle plassene du IKKE vil dra til.»

Dette innebærer så klart at jeg på forhånd må trene inn en del signaler som hunden forstår og kan utføre i ulike miljøer. Men ved å gjøre dette sparer jeg både meg selv og hunden for masse frustrasjon, resten av våre liv!

Bare ved å trene inn «her», «hit», og "slipp» kan jeg avlede i stort sett all uønsket adferd. Når hunden så gjør det jeg ber om, sier jeg «Ja!» og forsterker den ønskede atferden.

Se eksempelet lenger ned i artikkelen hvordan en enkelt, med en positivt betinget kontaktlyd, i stedet for et negativt «Nei!», kan avbryte og avlede de fleste former for uønsket adferd. Grunnen til at jeg bruker en lyd i stedet for et ord, er at lyden alltid høres lik ut selv om jeg er stresset eller frustrert, den kan heller ikke økes i intensitet med fare for å skremme hunden.

Bare fordi jeg kan, betyr det at jeg får?

For meg er det frustrerende og trist å skrive denne artikkelen – burde vi ikke ha kommet lengre i utviklingen når det gjelder forståelse for andre dyr og for læringspsykologi?  Det er lenge siden det ble forbudt å bruke pisk i barneoppdragelsen, hvorfor tror vi fortsatt det er konstruktivt å bruke straff når vi trener hund?

Kanskje fordi hunden sjelden protesterer, fordi den ikke har en stemme, fordi den mer enn alt annet ønsker å være oss til lags...?

Mange av disse tankene dukket opp når jeg jobbet med andre dyrearter som, til forskjell fra hunden, ikke er formet til å oppfylle vårt minste ønske. Da du arbeider med dyr der det ikke er mulig å bruke straff, ikke en gang et «nei», fordi det kan gjøre dyret så frustrert at det blir farlig for deg – da må du bli en dyktigere trener, og det raskt.

Hva tror dere brunbjørnen Pepper ville gjort om jeg klasket til ham over nesen når han gjorde noe jeg ikke likte? Han hadde mest sannsynlig bitt meg. Hardt. Eller hva om jeg ville hevet stemmen og ropet "Nei!" til ulven Nayla? Hun ville stikket av og aldri turt å komme i nærheten av meg igjen.

Bare fordi vi har avlet bort hundens mulighet til å forsvare seg eller flykte, innebærer det at vi har rett til å straffe de? 

Utviklingen går videre

Vi mennesker har med evolusjonen utviklet evnen til å fokusere på det som ikke fungerer, for å utvikle oss videre. Men har vi ikke det nå såpass godt at det er på tide å fokusere på det som faktisk fungerer – å forsterke akkurat det?

Det gjelder både hund, familie, venner og kolleger. Om vi alle var mer oppmerksomme på det positive i livet og flinkere til å forsterke det, hadde vi da kanskje opplevd mindre stress, sykdommer, frustrasjon og konflikter?

Med økt kunnskap og forståelse har vi kommet videre og idag ønsker vi oss lykkelige og trygge hunder. Hunder som våger å ta initiativ og hunder med god selvtillit.

Hunder med et liv vi kanskje til og med ønsker oss selv …

Så si: «Ja! – så god mat du har laget idag kjære.» «Ja! – så glad jeg blir når du har vasket rommet ditt.»
«Ja! – så flink du var som hilste på naboen uten å hoppe.» «Ja! – for en flott jobb du har gjort!»
Si «Ja!» – til et positivt, nei-fritt liv.

«Hver gang du korrigerer din hund, så straffer du den for din egen manglende trening»
– Susan Garret

Eksempel på positiv avledning

Kontakt takk!

Tren inn en smattelyd som assosieres med belønning. Denne lyden bruker du for å få hundens oppmerksomhet og for å avlede uønsket adferd.

1) Gi hunden mange godbiter samtidig som du lager lyden. Repeter mange ganger i ulike miljø.

2) Teste ut om hunden har forstått ved å lage lyden når den er opptatt med noe annet. Dersom hunden vender sin oppmerksomhet mot deg – belønn med godbiter og ros. Om du ikke får hundens oppmerksomhet, repetere steg 1 flere ganger og med bedre godbiter.

Hunden tygger!

• kontaktlyd

• når du får hundens oppmerksomhet, be om “hit”.

• når hunden kommer til deg, tar du frem et tyggeben som dere “deler på” ved at du holder i den ene enden.

• ros med rolig stemme når hunden tygger på benet.

Hunden hopper!

•kontaktlyd

• når du får hundens oppmerksomhet, be om “sitt”.

• når hunden sitter, ta fram en neve godbiter og strø dem på bakken.

• ros med med rolig stemme når hunden søker etter godbitene.

Hunden stjeler!

•kontaktlyd

• når du får hundens oppmerksomhet, be om “slipp”

• når hunden slipper det den har i munnen, ta fram en gjemt leke.

• lek sammen en stund, eventuelt gjem leken, let og finn den sammen.

Hunden bjeffer!

•kontaktlyd 

• når du får hundens oppmerksomhet, be om “på plassen sin”.

• når hunden legger seg på plassen sin, kast en godbit bort til den.

• ros med rolig stemme og kast kontinuerlig godbiter så lenge den er stille.

Hos en voksen hund som viser uønsket adferd er det viktig å eliminere eventuelle grunner til adferden. For eksempel  at hunden ikke fått dekket alle behov, over- eller understimulans, stress, smerte eller sykdom.